nakne norske damer norsk amatør porno

Men for at denne påstanden skal ha noen mening må man se på hva det mytiske i det hele tatt består i og hvordan og hvorfor det er relevant. For som Hoskyns antyder når han skriver om Zeppelin, og aktivt overser når han skriver om Guns, er at myten ikke bare beskriver , men også tjener som leveregel eller til og med som forbilde.

I mytologisk forstand er ikke Guns en «kopi av en kopi av en kopi», men en ny inkarnasjon av myten som ble skapt av the Rolling Stones i , slik også Aerosmith og Hanoi Rocks og forsåvidt også Led Zeppelin var det.

I denne sammenhengen er det verdt å betone at også det virkelige bandet Rolling Stones heller ikke var «det mytiske bandet Rolling Stones fra », men et band av ekte mennesker med en gjenkjennelig stil som skrev tildels svært gode rockelåter og hvis estetikk var gjenkjennelig og almengyldig nok til at den i etterkant fikk et mytologisk drag.

Som det heter i Thomas Manns «Joseph in Ägypten»: Dette gjelder ethvert menneske, men får ytterligere gyldighet i rockemusikkens kontekst, idet denne i høy grad beskjeftiger seg med forlengst fastlagte narrative konstruksjoner. Det første momentet, som Hoskyns omtaler med forakt, er bandets bakgrunn. Når Lucien Chardon, Isabel Archer og Kim Karlsen alle drar til Paris, vet man ikke hva som venter dem; én forfatters blikk på en europeisk by er nesten bestandig helt annerledes enn en annens, men når Axl Rose i videoen til «Welcome to the Jungle» går av bussen i LA med skyggeluen bak frem og strået i munnen, har man en forutanelse av hva som kommer til å skje.

Navn som Los Angeles, New York, Memphis, Nashville, New Orleans eller Texas er forbundet med helt klare forestillinger om livet der, akkurat som alle småstedene hvorpå Lafayette, Indiana er ett eksempel som sammenfattes som Bumfuck — på norsk kunne man kanskje oversette begrepet til «Høl i Hallingdal» — er det.

Samtidig har man på den annen side, i hvert fall ifølge forestillingen, muligheten til å integrere seg i en amerikansk by, slik Nick Carraway eller Madonna gjorde det i New York eller Graham Nash og Don Henley gjorde det i LA.

I Europa, på den annen side, er man enten født i en by eller man forblir en fremmed der. Hvorfor det er slik, er jeg ikke sikker på, men jeg antar at det er historisk betinget. Amerika er — på flere måter — bygget på migrasjon, mens bosetningsmønstrene i Europa har vært mye mer stabile. Dessuten har Amerikas relativt korte eksistens som egen nasjon og de tilreisendes ønske om å legge sitt gamle liv bak seg gjort at man i langt mindre grad har bygget opp lokale stereotypier; såvidt jeg vet skiller ikke en mann fra Wisconsin vesentlig fra en fra Minnesota, mens forskjellen mellom en bergenser og en trønder er himmelvid i hvert fall ifølge dem selv.

Dermed kan ethvert menneske bosette seg i en amerikansk by og sette sitt preg på den, i en slags reversering av innledningen til «Sult»: Kristiania, denne forunderlige by, som ingen forlater før han har fåt mærker av den…. Hvis man ser nøyere etter, ser man at populærkulturens fremste utøvere bare relativt sjelden stammer fra LA og New York, mens Bumfuck- steder som Duluth, Minnesota; Tupelo, Tennessee; Gary, Indiana eller Kingsland, Arkansas har frembragt musikkhistoriens mest toneangivende artister.

Det neste amerikanske mytologiske prinsippet Guns følger er the pursuit of happiness , men heller ikke her er Hoskyns villig til å gjøre noen innrømmelser.

Som så mange suksessrike amerikanere startet bandet nesten uten midler til å kjempe seg oppover, og de måte stole på sine egne evner for å komme noen vei.

At de, for å holde seg flytende, tydde til kobleri i liten og heroinhandel i vesentlig større skala, og at de som junkier flest skamløst utnyttet alle som ville dem vel, er utvilsomt sant, men igjen er det urimelig å anklage Guns for dette og samtidig la alle andre slippe unna — inkludert Rolling Stones og Led Zeppelin; ingen av disse bandene trengte noen nevneverdig grunn for å knuse dem de mente sto i veien. Man kan fortsette å liste opp myter så lenge man orker: Jeg går tilbake til Merriam-Webster: Disse mytene kan, som nevnt, fylles på nytt, man kan vandre i spor og gjenta tidligere mønstre nok en gang, og de fleste uttrykk for kreativ produksjon finner sted innenfor slike myter, og et vellykket verk gir oss et nytt og utdypende syn på myten slik for eksempel Joyces Ulysses gjør det for Odysséen eller Manns Der Zauberberg gjør for den bergtatte.

Slik kan også overbygningen , hvordan vi ser og oppfatter verden, forandre seg når vi stilles overfor en kraftfull personlighet som tvinger sin verdensoppfatning på oss, som regel gjennom et kunstverk.

Disse endringene finner først og fremst sted når et slikt kunstverk avviker fra myten, slik Espen Askeladd aldri helt blir den samme etter at man har lest Peer Gynt. Det første — og kanskje mest overraskende — avviket fra rockemyten, var at Izzy Stradlin hoppet av.

Idet han alltid hadde vært mer interessert i musikken og holdningen enn i pengene, og idet estetikken hans var mer preget av Rolling Stones fra ! Stradlin må ha visst en stund at det ikke kom til å vare evig, for i Pretty tied up , ett av høydepunktene på Use your Illusion II , skriver han ikke bare om en dominatrix på Melrose Avenue, men også om sin egen situasjon: I klartekst betyr dette at Izzy Stradlin la mer vekt på rockemyten, på sin forestilling om hvordan bandet skulle være, enn på å oppnå mest mulig rikdom og berømmelse, og det er unektelig paradoksalt at den første virkelige bristen i bandet inntrådte fordi de hadde overskredet myten om the Rolling Stones i trommeslager Adler var på dette tidspunktet blitt sparket for heroinmisbruk, men både bandets kommentarer om ham og hans musikalske og intellektuelle ferdigheter tyder på at han ikke ble sett på som noe stort tap.

Axl Rose sprengte også rockemytens grenser, men på en langt mer ubehagelig måte. Likevel har åpenlys rasisme aldri vært noen relevant holdning i popmusikken, og problemet har nesten utelukkende blitt tematisert fra de sortes side. Til gjengjeld har homofobi vært en gjennomgripende holdning, noe som tildels er begrunnet i rockmusikkens store andel alfa-hanner som har vært ute etter å markere revir, og hvor den sikreste veien til overtaket er å så tvil om rivalens potens og styrke.

Denne macho-posituren, sammen med den nokså vanlige innstillingen om at kvinner er et statussymbol på linje med biler og børst, har ført til at også misogyni er en vanlig holdning i rocken; til dens forsvar kan man til nød si at denne kvinneforakten er mer et uttrykk for lavpannede mannfolks grunnleggende holdninger enn for aggressivt, aktivt kvinnehat.

Låten begynner med en dundrende E-moll-akkord på akustisk gitar og en illevarslende melodi som oppleves enda sterkere fordi den plystres.

Riffet spilles på en litt overstyrt elektrisk eller halvakustisk? Så langt, så godt, man aner allerede motivet man kjenner fra Welcome to the jungle og digger grooven, men så smeller det: Utsagnet er pinlig i sin primitive rasisme, og som tilhører kan man ikke unngå å vri seg i ubehag, som når en bedugget onkel forteller pinlige vitser foran kjæresten din.

Samtidig er det noe bondsk over retorikken, særlig fordi ordet PO-lice uttales med noe jeg innbiller meg må være Indiana-dialekt R. Kelly, som kommer fra Chicago i Indianas nabostat Illinois, uttaler «guitar» med en tilsvarende betoning av den første stavelsen i Step in the name of love , hvilket gir inntrykk av at jeg-personen er en landsbyidiot fra Bumfuck og som sådan ikke kan tas helt alvorlig.

Hjemmesitterne fortsetter med en hyklersk ansvarsfraskrivelse: Men så, etter at much too high har blitt gjentatt mange ganger, går sangen fra å være pinlig til å bli utålelig, idet retorikken blir drøyere enn i noen annen mainstreamrockelåt, så stygg at selv gangsta-rap-pionérene NWA sannsynligvis hadde bremset:. Utsagnet er så hårreisende hatefullt, så ondsinnet i sitt angrep på minoriteter at det er umulig å forsvare — og stakkars Slash, hvis mor er afroamerikansk, skammet seg slik at han ikke turde å se henne i øynene på lang tid.

Rose fortsetter uten å blunke: This song is very simple and extremely generic or generalized, my apologies to those who may take offense. På den annen side: One in a Million er en ytterst velspilt, fengende halvakustisk rockelåt med en førsteklasses solo, og man kan ikke unngå å glede seg over dét når man hører den. Bandets karisma og ubestridelige talentgjorde at de fortsatt var verdens største rockeband, men man så tegnene til at noe annet var i emning, til at bandet kom til å gå opp i flammer.

Musikalsk sett er den ikke spesielt interessant, bortsett fra den spektakulære gitarsoloen, men teksten er påfallende misogyn selv til hardrock å være. Kvinnen er ikke et objekt for mannens begjær, hun er ikke engang et sex- leketøy han kan slenge fra seg når han er lei, hun er objektet for et hat så iskaldt og rasende som en snestorm.

Låtene fikk sitt etterspill på bandets neste album, det overdådig oppblåste dobbel-single-albumet Use your Illusion. For Rose er det åpenbart så viktig å dokumentere sine egne tanker at han har lov til å si hva han vil, uansett hva det koster andre. I det neste verset viser han mer av hva som beveger seg i dypet av hans sinn: Samtidig er han full av selvmedlidenhet: Hele teksten veksler mellom hatefull aggresjon og sutring, før den blir mer prinsipiell og kaster vrak på forholdet mellom bandet og dets fans: Her sier Rose uttrykkelig at anerkjennelsen fra platekjøperne ikke betyr noe for ham, at alle som beundrer en kunstner og tilbringer tid med å forstå dem kaster bort sitt eget liv.

Slik gir han uttrykk for en nihilistisk solipsisme og en forakt for sine medmennesker man kun sjelden ser formulert. Samtidig som enhver oppegående person vil ta uttrykkelig avstand fra menneskesynet og verdiforståelsen Rose legger for dagen i disse sangene tar man seg, og det der både imponerende og foruroligende, i å følge Axl Roses tankeganger og til en viss grad i å gjøre dem til sine egne.

Ikke bare når han skildrer LAs bakgater i Welcome to the Jungle, men også når han gir seg hen til nihilismen, i hvert fall i One in a Million. Man skjønner behovet for å få være i fred for gateselgere, trakasserende purk og innpåslitne homser, og først når låtens kvernende much too high -avslutning er over, tenker man igjen klart. Det er noe ved Roses mytiske format og overveldende karisma som gjør det vanskelig å minnes sine grunnleggende prinsipper.

Diagnosen blir begrunnet med Roses raskt skiftende sinnsstemninger, voldelige tendenser og et isnende, vilt blikk, men disse trekkene er egentlig ikke typiske for bipolare pasienter. Disse har snarere maniske episoder med utagerende trekk, dvs. Aggresjon og voldelig oppførsel er hverken uttrykk for mani eller depresjon, dessuten er stemningsvariasjonene slik de beskrives hos Rose altfor raske til at en slik diagnose kan rettferdiggjøres.

Det er mulig at psykiaterne hans var fullt klar over det, min kliniske erfaring tilsier at bipolar sinnsforstyrrelse ofte brukes som en kamuflerende diagnose for ikke å sette ord på en langt farligere og mer stigmatiserende personlighetsforstyrrelse, disse kan dessuten ikke behandles.

Rose visste det i hvert fall, som han uttrykker på Use your Illusion s merkeligste spor, som visstnok ble lagt på uten at resten av bandet visste det; My World. Han er en psykopat, og han liker det. Her sprekker myten én gang for alle, og det på verst mulige måte.

Samtidig åpner denne tolkningen av Axl Rose et nytt perspektiv, ett som såvidt meg bekjent aldrihar blitt påtalt. Ahab med de mange rollene: Men i stedet for å redde sine folk fører han dem ut i fortapelsen; i stedet for å bære sine tap med den sanne troendes saktmodighet og tiltro til Vårherre utfordrer han ham til tvekamp; i stedet for å slå seg til ro i hvalfiskens buk inntil Vårherre finner det for godt å slippe ham ut igjen, kjemper han mot det overmektige  monsteret.

Og ikke bare kjemper han, han tar uten hensyn til egne eller andres tap opp kampen mot den mektige musikkpressen. I Get in the Ring kommer han med en spektakulær tirade mot kjente musikkjournalister og —redaktører: Nei, jeg er ikke motstander av hijab, men når det blir brukt som et religiøst symbol og tvunget inn i samfunnet mener jeg det er feil. For meg har ikke hijab noe med islam å gjøre. Khan, som selv har afghansk mor og pakistansk far, sier til VG Nett at han mener religion og kulturelle prefreranser bør holdes innenfor husets fire vegger.

Slikt skal ikke tvinges på samfunnet, vi kan ikke kreve det. Hijab er kun et tradisjonelt plagg fra Midtøsten, akkurat som vi har slør i India og Pakistan. Der blir slør brukt av alle, enten det er sikher, hinduer eller kristne, fortsetter Khan. Monday, May 28th, Nyeste saker Gratis spinn Nettcasino Blir dette året for VR?

Game of Thrones — endelig vet vi når sesong 8 kommer! Det viser seg at uføretrygdreformen er en politisk sparereform som ikke fungere Flere aktører tilbyr forbrukslån Israelske styrker skøyt, og skadde 3 palestinere, og satte fyr på landet dere under den ukentlige fredagsdemoen Den Franske Jewish Defence League er på rømmen i Israel etter å blitt dømt for vold. Leonard Cohen, Dance me To the end of love. The Global Theme by PressJunkie. Rett nok hadde Storås laget en nyere versjon i lommeformat, men heller ikke dette var feilfritt.

Da var det greit å erstatte irritasjon med brekningsfornemmelser, for nede ved siden av badestampen opptrådte en gjeng indiske sirkusartister, som svelget metallkuler og løftet vekter med øyelokkene. Og personlig synes jeg det er mer frastøtende at Storås henter inn folk som risikerer både å bli blind og kvalt for underholdningens skyld enn at noen går opp på en scene for å kle av seg. Men så synes jeg ikke sistnevnte er spesielt frastøtende heller.

Dagens store overraskelse var Storås Danseband på Sagascenen. Gruppa er satt sammen av backingbandet The Saunters, som har spilt sammen siden På vokal har de Tina Skogstad og Tonje Harøy, begge i starten av tjueåra. Det hele er festivalgründer Sveinung Sundlis idé, han ville nemlig ha mer pardans og god stemning på festivalen.

Undertegnede fikk en god anledning til å imponere med danseferdighetene. Hellbillies, som gikk på rett etter på Solscenen, framsto som flate og pregløse sammenlignet med Storås Danseband. Festivalens siste dag begynte med strålende solskinn, og oppe på campingen slepte folk seg halvkokte ut av teltene for å sette til livs dagens dose av karsk og andre forbruksvarer til tonene av DDE og Åge Aleksandersen.

Under konserten til Vazelina Bilopphøggers begynte det å regne, og dette skulle vedvare hele resten av dagen. Bandets relativt nye vokalist Kjetil Fosseid overbeviste heller ikke. Bandet gjorde valget lett mellom konsert i regnet eller søke tilflukt i et telt på presseområdet. Der var dessuten ølen vesentlig billigere. Der hvor Vazelina Bilopphøggers sviktet, innfridde Animal Alpha forventningene så det holdt.

Jeg lot meg nok en gang imponere av vokalist Agnete Kjølsrud, som gjennom hele konserten sang usannsynlig kraftfullt. Resten av kvelden valgte jeg å forfølge hardrockssporet videre, og hørte Årabrot på Sirkusscenen. Dette er et band hvis konserter jeg har hatt planer om å få med meg seks ganger tidligere, men alle gangene har noe kommet i veien.

Også her lot jeg meg imponere, denne gangen av et tungt, repetativt og industrieltklingende lydbilde. Så gikk turen til Mudhoneys konsert på Sagascenen, hvor jeg ikke kunne oppleve det nostialgikicket som mange av mine medpublikummere kunne dra fordel av — jeg var aldri noen stor grunge-tilhenger på nittitallet. Etter dette var Brutal Kuks nokså fantasiløse punk en nedtur.

Og hva er min mening om strippeshowet til Caroline Andersen?

: Nakne norske damer norsk amatør porno

Nakne norske damer norsk amatør porno 275
VERDENS LENGSTE PENIS FLESHLIGHT ICE Sex i skien tone damli utro
Nakne norske damer norsk amatør porno Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. Jeg mener løsningen er ganske enkel: I look at him and want to dismiss him as an idiot. Ikke klag på erotisk undertøy toppløse norske kjendiser ungdommen kler seg for eksempel. Jeg er ikke helt sikker på hvor man befinner seg, et tabernacle kan være både kirke og nattklubb tvetydigheten passer forsåvidt godtmen Stewart illustrerer effektivt publikums kynisme og den jungelens lov mannen setter ord på: Jeg har slitt med psykisk helse i lang tid og har hatt hjerteproblemer. Men med puddelen Jens Stoltenberg som statsminister, en feiging som sitter langt nede i lomma til imamene og muslimske mørkemenn, er det lite håp om at norske myndigheter skal ta et kraftfullt oppgjør med muslimsk ukultur.
Skal du bo her, i det rikeste og mest fantastiske landet du kan tenke deg, må du lære deg norsk, ta av deg den greia du har på hodet og oppføre deg som en nordmann. Jeg går til BUP men usikker på om jeg tør å snakke om alt der De har jeg sett én gang tidligere på Bekkelaget kloakkrenseanlegg i Oslo. Monday, May 28th, Den første, og det er nokså overraskende når man hører på platene i ettertid, er hvor glatt Nevermind klinger, særlig tatt i betraktning at bandet ble markedsført som et mer jordnært band enn Guns, med flanellskjorter, olabukser og Converse-sko i stedet for nakne overkropper, lærbukser og boots. Ahab med de mange rollene: Alt dette kan læres.

Hvor lang tid pleier det å ta før ting går til det bedre? Lyst på sex med en i klassen, tror ikke hun vil, kan jeg gjøre det likevel? Jeg har slitt med psykisk helse i lang tid og har hatt hjerteproblemer. Barnemark - hvorfor blir det ikke borte? Er du på boligjakt? Da kan disse tipsene komme godt med. Les mer Jeg har klart å forelske meg i min beste venn, som ikke er homofil.

Hva gjør jeg nå? Skal jeg si noe eller vil det ødelegge vennskapet? Les mer 2 kommentarer Det er godt å ha en kjæreste! En som er din, og ingen andres. Men hva er det som er så bra med kjærester? Del dine erfaringer i kommentarfeltet!

Les mer kommentarer Mange er nervøse før de skal ha muntlig eksamen. Vi har laget en guide til hvordan muntlig eksamen gjennomføres og hva du kan forvente deg. Les mer 2 kommentarer Dei fleste synes det er kjekt å få nye vener, men det er ikkje alltid like lett. Både på skulen og på fritida møter vi mange folk vi har lyst til å bli kjende med, utan at vi veit heilt korleis vi skal få det til. Les mer 13 kommentarer Soling i solarium eller i sommersol?

Vær klar over farene og beskytt deg. Les mer 2 kommentarer Last inn flere artikler. Kan jeg ta opp boliglån og hvor mye kan jeg låne? Går det an å betale faktura med ungdomskort fra DnB?

Jeg føler at jeg ikke har noen mulighet for å få hjelp. Venninnen min vil ta selvmord, hva gjør jeg? Jente, 14, skader seg selv ved å kutte seg, ønsker å fortelle mama Flere spørsmål. Artikler Spørsmål og svar Quiz Stem! Alkohol, rus og tobakk Graviditet Homofil Konfliktløsning Kriminalitet Kropp, helse og seksualitet Mobbing Noen å snakke med Problemer hjemme Psykisk helse Spill og nett Tvangsekteskap Utdanning og skolehverdag Vold og seksuelle overgrep.

Bildespredning Festrelatert voldtekt Kjærestevold. Psykiske plager og lidelser Selvhjelp Spiseforstyrrelser. Kjønnssykdommer Vanlig å lure på om sex. Eksamen Høyere utdanning Ungdomsskole Videregående skole. Les mer 50 kommentarer. De fleste føler seg ensomme på et eller annet tidspunkt i livet. Les mer 96 kommentarer. Alkohol inneholder såkalte "tomme kalorier". Zelda om press Fjerne hår eller ikke? Liker ikke at vennen min forandrer seg når vi er sammen med andre.

Jeg går ut fra at han, som de fleste som har lest den, er blitt inspirert av Mystery Train , men Hoskyns er langt mer interessert i det jordnære, i hendelsesforløp og personinteraksjoner, enn Marcus, som er mer abstrakt og filosoferende. Within seconds I know it as a staple of classic-rock radio — an evergreen of easy-riding highway rock — and the pop snob in me groans. Pulling up next to me is a mirror-shaded dude astride a black beast of a motorcycle, its wheels flanked by vast speaker bins that punch out the song I know so well: I look at him and want to dismiss him as an idiot.

It doesnt really matter which it is, because I understand the mythic potency of the music […] and slowly I start to see him, in all his delusions, as oddly heroic. Vi ser her hvordan Hoskyns, til tross for at snobben i ham de aller fleste musikkelskere har et snev av snobben i seg forakter den middelaldrende motorsyklisten, møter denne dusten med forståelse, og at denne forståelsen bunner i at de gjenkjenner den samme myten og — presumptivt — forbinder noe av det samme med låtene til Led Zeppelin, og videre at denne myten gjør en sang han formodentlig har hørt tusenvis av ganger til noe nytt og friskt, til en bevisst og i ordets mest konkrete forstand rørende opplevelse og ikke bare til en tilfeldig lydkulisse.

Denne mytiske kvaliteten ved rockens beste låter og artister går langt utover den rent akustiske tilfredsstillelsen man opplever med enkel popmusikk og skaper en umiddelbar kontakt mellom den prosaiske virkeligheten og den idealiserte forestillingen av hvem man er eller ønsker å være. Guns er en kopi av en kopi av en kopi, Axl Rose er en arketypisk småbygutt i storbyen, historien om Sunset Strip er en utgammel positur, og det er medias feil at publikum biter på.

Zeppelin, på den annen side, betegner han uten å nøle som «mytiske». Men hva er forskjellen mellom myte og klisjé, bortsett fra kanskje tiden som er forløpt? Man kan uten problemer kalle Zeppelin « Rolling Stones via Willie Dixon og the Yardbirds», Robert Plant kan betegnes som «veiarbeideren fra Wolverhampton som dro til California og oppfant seg selv på nytt som en vikingsk rockegud, og de andre i bandet særlig den ufyselige John Bonham, min anm.

Alt Hoskyns sier om Guns kan man altså si om Zeppelin, men på den annen side kan man også si alt Hoskyns sier om Zeppelin om Guns, og det er det grunn til å gjøre. Men for at denne påstanden skal ha noen mening må man se på hva det mytiske i det hele tatt består i og hvordan og hvorfor det er relevant. For som Hoskyns antyder når han skriver om Zeppelin, og aktivt overser når han skriver om Guns, er at myten ikke bare beskriver , men også tjener som leveregel eller til og med som forbilde.

I mytologisk forstand er ikke Guns en «kopi av en kopi av en kopi», men en ny inkarnasjon av myten som ble skapt av the Rolling Stones i , slik også Aerosmith og Hanoi Rocks og forsåvidt også Led Zeppelin var det.

I denne sammenhengen er det verdt å betone at også det virkelige bandet Rolling Stones heller ikke var «det mytiske bandet Rolling Stones fra », men et band av ekte mennesker med en gjenkjennelig stil som skrev tildels svært gode rockelåter og hvis estetikk var gjenkjennelig og almengyldig nok til at den i etterkant fikk et mytologisk drag.

Som det heter i Thomas Manns «Joseph in Ägypten»: Dette gjelder ethvert menneske, men får ytterligere gyldighet i rockemusikkens kontekst, idet denne i høy grad beskjeftiger seg med forlengst fastlagte narrative konstruksjoner. Det første momentet, som Hoskyns omtaler med forakt, er bandets bakgrunn. Når Lucien Chardon, Isabel Archer og Kim Karlsen alle drar til Paris, vet man ikke hva som venter dem; én forfatters blikk på en europeisk by er nesten bestandig helt annerledes enn en annens, men når Axl Rose i videoen til «Welcome to the Jungle» går av bussen i LA med skyggeluen bak frem og strået i munnen, har man en forutanelse av hva som kommer til å skje.

Navn som Los Angeles, New York, Memphis, Nashville, New Orleans eller Texas er forbundet med helt klare forestillinger om livet der, akkurat som alle småstedene hvorpå Lafayette, Indiana er ett eksempel som sammenfattes som Bumfuck — på norsk kunne man kanskje oversette begrepet til «Høl i Hallingdal» — er det.

Samtidig har man på den annen side, i hvert fall ifølge forestillingen, muligheten til å integrere seg i en amerikansk by, slik Nick Carraway eller Madonna gjorde det i New York eller Graham Nash og Don Henley gjorde det i LA.

I Europa, på den annen side, er man enten født i en by eller man forblir en fremmed der. Hvorfor det er slik, er jeg ikke sikker på, men jeg antar at det er historisk betinget.

Amerika er — på flere måter — bygget på migrasjon, mens bosetningsmønstrene i Europa har vært mye mer stabile. Dessuten har Amerikas relativt korte eksistens som egen nasjon og de tilreisendes ønske om å legge sitt gamle liv bak seg gjort at man i langt mindre grad har bygget opp lokale stereotypier; såvidt jeg vet skiller ikke en mann fra Wisconsin vesentlig fra en fra Minnesota, mens forskjellen mellom en bergenser og en trønder er himmelvid i hvert fall ifølge dem selv.

Dermed kan ethvert menneske bosette seg i en amerikansk by og sette sitt preg på den, i en slags reversering av innledningen til «Sult»: Kristiania, denne forunderlige by, som ingen forlater før han har fåt mærker av den…. Hvis man ser nøyere etter, ser man at populærkulturens fremste utøvere bare relativt sjelden stammer fra LA og New York, mens Bumfuck- steder som Duluth, Minnesota; Tupelo, Tennessee; Gary, Indiana eller Kingsland, Arkansas har frembragt musikkhistoriens mest toneangivende artister.

Det neste amerikanske mytologiske prinsippet Guns følger er the pursuit of happiness , men heller ikke her er Hoskyns villig til å gjøre noen innrømmelser. Som så mange suksessrike amerikanere startet bandet nesten uten midler til å kjempe seg oppover, og de måte stole på sine egne evner for å komme noen vei. At de, for å holde seg flytende, tydde til kobleri i liten og heroinhandel i vesentlig større skala, og at de som junkier flest skamløst utnyttet alle som ville dem vel, er utvilsomt sant, men igjen er det urimelig å anklage Guns for dette og samtidig la alle andre slippe unna — inkludert Rolling Stones og Led Zeppelin; ingen av disse bandene trengte noen nevneverdig grunn for å knuse dem de mente sto i veien.

Man kan fortsette å liste opp myter så lenge man orker: Jeg går tilbake til Merriam-Webster: Disse mytene kan, som nevnt, fylles på nytt, man kan vandre i spor og gjenta tidligere mønstre nok en gang, og de fleste uttrykk for kreativ produksjon finner sted innenfor slike myter, og et vellykket verk gir oss et nytt og utdypende syn på myten slik for eksempel Joyces Ulysses gjør det for Odysséen eller Manns Der Zauberberg gjør for den bergtatte. Slik kan også overbygningen , hvordan vi ser og oppfatter verden, forandre seg når vi stilles overfor en kraftfull personlighet som tvinger sin verdensoppfatning på oss, som regel gjennom et kunstverk.

Disse endringene finner først og fremst sted når et slikt kunstverk avviker fra myten, slik Espen Askeladd aldri helt blir den samme etter at man har lest Peer Gynt. Det første — og kanskje mest overraskende — avviket fra rockemyten, var at Izzy Stradlin hoppet av. Idet han alltid hadde vært mer interessert i musikken og holdningen enn i pengene, og idet estetikken hans var mer preget av Rolling Stones fra ! Stradlin må ha visst en stund at det ikke kom til å vare evig, for i Pretty tied up , ett av høydepunktene på Use your Illusion II , skriver han ikke bare om en dominatrix på Melrose Avenue, men også om sin egen situasjon: I klartekst betyr dette at Izzy Stradlin la mer vekt på rockemyten, på sin forestilling om hvordan bandet skulle være, enn på å oppnå mest mulig rikdom og berømmelse, og det er unektelig paradoksalt at den første virkelige bristen i bandet inntrådte fordi de hadde overskredet myten om the Rolling Stones i trommeslager Adler var på dette tidspunktet blitt sparket for heroinmisbruk, men både bandets kommentarer om ham og hans musikalske og intellektuelle ferdigheter tyder på at han ikke ble sett på som noe stort tap.

Axl Rose sprengte også rockemytens grenser, men på en langt mer ubehagelig måte. Likevel har åpenlys rasisme aldri vært noen relevant holdning i popmusikken, og problemet har nesten utelukkende blitt tematisert fra de sortes side. Til gjengjeld har homofobi vært en gjennomgripende holdning, noe som tildels er begrunnet i rockmusikkens store andel alfa-hanner som har vært ute etter å markere revir, og hvor den sikreste veien til overtaket er å så tvil om rivalens potens og styrke.

Denne macho-posituren, sammen med den nokså vanlige innstillingen om at kvinner er et statussymbol på linje med biler og børst, har ført til at også misogyni er en vanlig holdning i rocken; til dens forsvar kan man til nød si at denne kvinneforakten er mer et uttrykk for lavpannede mannfolks grunnleggende holdninger enn for aggressivt, aktivt kvinnehat. Låten begynner med en dundrende E-moll-akkord på akustisk gitar og en illevarslende melodi som oppleves enda sterkere fordi den plystres.

Riffet spilles på en litt overstyrt elektrisk eller halvakustisk? Så langt, så godt, man aner allerede motivet man kjenner fra Welcome to the jungle og digger grooven, men så smeller det: Utsagnet er pinlig i sin primitive rasisme, og som tilhører kan man ikke unngå å vri seg i ubehag, som når en bedugget onkel forteller pinlige vitser foran kjæresten din.

Samtidig er det noe bondsk over retorikken, særlig fordi ordet PO-lice uttales med noe jeg innbiller meg må være Indiana-dialekt R. Kelly, som kommer fra Chicago i Indianas nabostat Illinois, uttaler «guitar» med en tilsvarende betoning av den første stavelsen i Step in the name of love , hvilket gir inntrykk av at jeg-personen er en landsbyidiot fra Bumfuck og som sådan ikke kan tas helt alvorlig.

Hjemmesitterne fortsetter med en hyklersk ansvarsfraskrivelse: Men så, etter at much too high har blitt gjentatt mange ganger, går sangen fra å være pinlig til å bli utålelig, idet retorikken blir drøyere enn i noen annen mainstreamrockelåt, så stygg at selv gangsta-rap-pionérene NWA sannsynligvis hadde bremset:. Utsagnet er så hårreisende hatefullt, så ondsinnet i sitt angrep på minoriteter at det er umulig å forsvare — og stakkars Slash, hvis mor er afroamerikansk, skammet seg slik at han ikke turde å se henne i øynene på lang tid.

Rose fortsetter uten å blunke: This song is very simple and extremely generic or generalized, my apologies to those who may take offense. På den annen side: One in a Million er en ytterst velspilt, fengende halvakustisk rockelåt med en førsteklasses solo, og man kan ikke unngå å glede seg over dét når man hører den.

Bandets karisma og ubestridelige talentgjorde at de fortsatt var verdens største rockeband, men man så tegnene til at noe annet var i emning, til at bandet kom til å gå opp i flammer.

Musikalsk sett er den ikke spesielt interessant, bortsett fra den spektakulære gitarsoloen, men teksten er påfallende misogyn selv til hardrock å være.

Kvinnen er ikke et objekt for mannens begjær, hun er ikke engang et sex- leketøy han kan slenge fra seg når han er lei, hun er objektet for et hat så iskaldt og rasende som en snestorm. Låtene fikk sitt etterspill på bandets neste album, det overdådig oppblåste dobbel-single-albumet Use your Illusion.

For Rose er det åpenbart så viktig å dokumentere sine egne tanker at han har lov til å si hva han vil, uansett hva det koster andre.

I det neste verset viser han mer av hva som beveger seg i dypet av hans sinn: Samtidig er han full av selvmedlidenhet: Hele teksten veksler mellom hatefull aggresjon og sutring, før den blir mer prinsipiell og kaster vrak på forholdet mellom bandet og dets fans: Her sier Rose uttrykkelig at anerkjennelsen fra platekjøperne ikke betyr noe for ham, at alle som beundrer en kunstner og tilbringer tid med å forstå dem kaster bort sitt eget liv.

Slik gir han uttrykk for en nihilistisk solipsisme og en forakt for sine medmennesker man kun sjelden ser formulert. Samtidig som enhver oppegående person vil ta uttrykkelig avstand fra menneskesynet og verdiforståelsen Rose legger for dagen i disse sangene tar man seg, og det der både imponerende og foruroligende, i å følge Axl Roses tankeganger og til en viss grad i å gjøre dem til sine egne.

Ikke bare når han skildrer LAs bakgater i Welcome to the Jungle, men også når han gir seg hen til nihilismen, i hvert fall i One in a Million. Man skjønner behovet for å få være i fred for gateselgere, trakasserende purk og innpåslitne homser, og først når låtens kvernende much too high -avslutning er over, tenker man igjen klart. Det er noe ved Roses mytiske format og overveldende karisma som gjør det vanskelig å minnes sine grunnleggende prinsipper.

Diagnosen blir begrunnet med Roses raskt skiftende sinnsstemninger, voldelige tendenser og et isnende, vilt blikk, men disse trekkene er egentlig ikke typiske for bipolare pasienter. Disse har snarere maniske episoder med utagerende trekk, dvs. Aggresjon og voldelig oppførsel er hverken uttrykk for mani eller depresjon, dessuten er stemningsvariasjonene slik de beskrives hos Rose altfor raske til at en slik diagnose kan rettferdiggjøres.

Det er mulig at psykiaterne hans var fullt klar over det, min kliniske erfaring tilsier at bipolar sinnsforstyrrelse ofte brukes som en kamuflerende diagnose for ikke å sette ord på en langt farligere og mer stigmatiserende personlighetsforstyrrelse, disse kan dessuten ikke behandles.

Rose visste det i hvert fall, som han uttrykker på Use your Illusion s merkeligste spor, som visstnok ble lagt på uten at resten av bandet visste det; My World. Han er en psykopat, og han liker det. Her sprekker myten én gang for alle, og det på verst mulige måte. Samtidig åpner denne tolkningen av Axl Rose et nytt perspektiv, ett som såvidt meg bekjent aldrihar blitt påtalt. Ahab med de mange rollene: Men i stedet for å redde sine folk fører han dem ut i fortapelsen; i stedet for å bære sine tap med den sanne troendes saktmodighet og tiltro til Vårherre utfordrer han ham til tvekamp; i stedet for å slå seg til ro i hvalfiskens buk inntil Vårherre finner det for godt å slippe ham ut igjen, kjemper han mot det overmektige  monsteret.

Og ikke bare kjemper han, han tar uten hensyn til egne eller andres tap opp kampen mot den mektige musikkpressen. I Get in the Ring kommer han med en spektakulær tirade mot kjente musikkjournalister og —redaktører: Som Audun Vinger sier: Axl Rose slo seg ikke til ro med å være en av de få som fikk anledning til å leve ut en av samtidens mektigste myter, han ble en levende romanfigur også.

Samtidig er det uråd å lese eller høre denne skyllebøtten uten å tenke på Kaptein Ahab: Jeg ville gå løs på solen, hvis den krenket meg. Axl og Ahab tar uten å nøle opp kampen mot en uslåelig motstander, de kan ikke og nekter å la være.

Hvorvidt musikkpressen sidestilles med solen eller med Moby Dick skal forbli åpent. Så hva var det som skjedde? Hvordan kan det ha seg at Barney Hoskyns, en av rockejournalistikkens sobreste, mest reflekterte penner, tillater seg å avfeie bandet med en rekke himmelropende usakligheter? Bandet, for sin del, tok denne posisjonen på alvor og opptrådde deretter. Dette latterlige aspektet blir først uttalt når artisten eller bandet tar seg selv alvorlig, for det latterlige trår frem når der er en klar diskrepans mellom en observatørs og den observertes oppfatning av en situasjon.

Det er ikke herved sagt at de var fri for humor: Den grunnleggende attityden til Guns er imidlertid at det de driver med er blodig alvor. Sett utenfra og tilbakeskuende er det noe forgangent, for ikke å si anakronistisk, over en slik holdning. Dessuten hadde rocken modnet som uttrykk, hvilket gjorde at connaisseurene var langt mer oppmerksomme på klisjéer og mønstere enn de hadde vært tidligere.

Når man tar disse aspektene med i betraktningen, er det forståelig at rockebandet som mytisk størrelse var på vikende front. I tillegg, og dette er kanskje enda en følge av postmodernismens overanalytiske tilnærming til allverdens kulturelle størrelser,  virker det å være et gjennomgående fenomen i vår tid at man har vanskeligheter med å vite hvordan man skal forholde seg til dem som driver en aktivitet helt uten selvrefleksjon og ironi unntaket er sport, som alle synes å ta alvorlig.

Den første, og det er nokså overraskende når man hører på platene i ettertid, er hvor glatt Nevermind klinger, særlig tatt i betraktning at bandet ble markedsført som et mer jordnært band enn Guns, med flanellskjorter, olabukser og Converse-sko i stedet for nakne overkropper, lærbukser og boots. Videre legger Nevermind stor vekt på kontrasten mellom stille og bråkete partier, en dynamikk som føles litt uttværet når den gjentas over et helt album.

Dermed blir Nirvana — som så mye av den såkalte «alternativrocken» — paradoksalt nok mer mainstream og mye «hvitere» enn den klassiske rocken den opponerte mot.

Idet Nirvana aldri engang forsøkte å konkurrere med konvensjonelle rockere, om de nå hadde tupert hår eller ikke, i musikalsk virtuositet, er ikke en slik sammenligning spesielt givende. Mer spennende er det å sammenligne tekster og tematikk mellom disse to bandene, som begge solgte mer enn tyve millioner plater! Smells like teen spirit åpner også med et hakkete gitarriff, men der Jungle s kaskade er teknisk krevende er teen spirit bare en enkel transposisjon — som sådan ble den radbrukket på utallige skoleturer da Nirvana var på topp — som fortsettes av en klassisk punk-tremannskombo med stødig, enkel bass og trommeslager Dave Grohl i full vigør.

Etter dette utbruddet begynner vokalist og låtskriver Kurt Cobain å synge. Det siste verset på Smells like teen spirit lyder:

Nakne norske damer norsk amatør porno -

Les mer kommentarer. Liker ikke at vennen min forandrer seg når vi er sammen med andre. nakne norske damer norsk amatør porno

Nakne norske damer norsk amatør porno -

Guns, på den annen side, spiller en klassisk rock-konfigurasjon med varmt klingende Les-Paul-gitarer gjennom Marshall-forsterkere og få effekter, dermed høres bandet mer ut som Peter Green-æraens Fleetwood Mac, Santana eller Lynyrd Skynyrd en av mange ting Axl Rose hater som pestenbare transponert til bedritne buler som the Coconut Teaszerhvor man måtte betale for å få spille. Svar på vanlige spørsmål kan du lese .

0 comments

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *