norsk knull fat porno

Not all of us weigh 50 kg or more". Today I see that I should've worded myself differently, but back then, I was not prepared for the dozens of angry comments I got. Some were just people mocking the way I looked, others were actual death threats. Many people would link to my blog from their own blogs and say things like "this girl thinks you're fat if you weigh more than 50 kg". People would twist my words around and then hate me for it.

Over night I went from being your average human being to being a so called "public person", almost like a celebrity. Over a few months I went from being a girl who loved life, to sitting behind a closed door planning my own suicide. I went from liking the way I looked, to photoshopping my eyes, nose, mouth, boobs, hips and butt before posting the pics on social media.

I became one of those girls who thought I would never be happy unless I completely transformed myself through plastic surgery. To this day I'm thankful that I didn't make money back then, so I couldn't afford to get anything done to my apperance. It pains me seeing other bloggers go through the same.

Being made fun of, mocked, hated on the same way I did. The same old, nasty comments. It pisses me off seing how grown ups say that you should expect being treated like this when you've chosen to become a public person. It pisses me off because what these people are actually doing, is saying that bullying is okay. That if a person has a lot of followers on social media, it's okay to ruin their lives. How fucked up is that!? If you have a profile on social media - be it a blog, a facebook account, twitter, instagram - you are per definition a public person.

Anyone can have their post go viral and wake up the next morning with lots of new followers. Does that mean they've made their choice? That they should sit back and let people treat them like shit, because they deserve it? If you woke up tomorrow with 14k followers on facebook, would you honestly think that you deserve to be mocked by random people, having people make up rumors about you, getting death threats, having your entire self esteem picked apart, your very will to live torn to pieces?

In some cases that might be true. But does that mean it's okay to pick on them, simply because they have a certain hobby or want something different for themselves than what's considered normal?

Even if they want attention - so what? Does that make it okay to ruin them? It's easy to tell people to just quit. Don't go on reality tv. Stop dressing a certain way.

Still, if your son came home one day and said there were a few guys on his soccer team being mean to him, would your advice be for him to stop playing soccer? Or if your daughter came home and said there were a few girls in her dancing crew that made fun of her, would you advice her to quit dancing lessons? Or would you fight for your childrens right to have hobbies, and go to the actual source of the problem and tell the bullies that their behavior needs to change?

Is this what we do these days - make people stop being who they are, so others won't bully them? We already live in a society where girls are taught "not to get raped" instead of teaching boys not to rape. It's time to wake the fuck up! Wake up when it's bed time. Go back to sleep. Juridisk abort, kaller vi det. Det er dette som skiller meg fra en feminist.

Takk fortiden kvinner, som kjempet for likestilling. Today's international women's day, and many - especially bloggers - feel the pressure to say some wise words. I have no interest in starting a big fight about feminism and equality. I don't consider myself a feminist, and I think you should actually stand by your own words. Yes, it's easy standing there yelling that you want equality - but what is that, exactly?

Equality is paying a woman just the same amount of money as you'd pay a man for the same job. Equality is a womans right to wear short skirts and revealing tops on a hot summer day, just like a man wears shorts shorts and no t-shirt, without being told he's "asking for it". That's equality, and I do support that. Just like the feminists do. But equality is also a man's right to leave a pregnant girl to herself.

The way our world currently is, this is where women have all the power. A girl can go out, get drunk, get in bed with some guy, and if she ends up pregnant, she can legally force him to do a DNA test and then pay child support for the next eighteen years of his life. Equality would turn this around. Equality would mean that the guy could decide for himself if he wants to do a DNA test, pay child support or even let the kid know his name. It's the male version of an abortion. Equality would also mean that if a woman raises a hand against her man and smacks him, it's considered an abusive relationship - just like when a man raises his hand against a woman and smacks her.

I am all for equality, but are you? Do you support a man's right to 'abortion', and abusive relationships where the woman herself is the abusive one, being taken more seriously? Do you support a man's right to have you kicked out of a night club if you walk up to him and start making out with him, like we so many times have had them kicked out for smacking our ass or grabbing us by the boobs or just talking to us in an inappropriate way?

These are the things that makes me different from a feminist. I support equality for all that it is, not just the parts of it that benefits me as a woman. I support the part of it that might some day come back and bite me in the ass, as well.

If you only stand by the parts you can benefit from, then you're not fighting for equality, you're fighting for a world dominated by females. Can't we all put our fists down and celebrate woman's day with a smile and some gratitude? Thank you, women of our past, for fighting for our right to vote and go to school. Thank you, women of our past, for fighting for our right to work and talk about sex. Thank you, women of our past, for fighting for actual equality. And please forgive these modern "victims" for pissing on everything that you did, by calling it "equality" when what they're fighting for is obviously the opposite.

Jeg heter jo, som mange av dere vet, Walderhaug. Dette er - etter min mening, i alle fall - et veldig fint navn. Skal vi ta hans navn, mitt navn, et slektsnavn, finne et helt nytt navn..? Det er tross alt dem jeg har vokst opp med, og selv om vi ikke deler DNA, regner jeg dem som en del av min familie. Et annet alternativ er navnet til min biologiske mor; et veldig typisk, normalt, norskt navn som hele slekten hennes deler, i likhet med store deler av Norges generelle befolkning.

Disse er jeg veldig glad i, og spesielt Sabo har jeg alltid likt godt. Det skiller seg ut. Espen and I have been engaged for fifteen months now, and even though we haven't even started planning our wedding yet, it will happen eventually.

When another blogger, Stina, recently had a blog post about what her name would be when she gets married, I started thinking about my own. As many of you already know, my current name is Walderhaug. This is - in my opinion - a very nice name. Still, I've never felt like my identity is attached to it in any way, so changing it won't be an issue when the time comes.

Espen once told me that he finds his own name kind of boring, which raises the question: Should I take his name? Should he take mine? Should we adopt a family name, or just make up a new one..? Taking my foster parents' name is an option. Even though we're not related by DNA, I grew up with these folks and consider them family. But still, I'm not sure if they'd all be okay with it.

Another option would be my biological mothers' name; a very common Norwegian name that her entire lineage share, along with a bunch of random Norwegian citizens. Especially Sabo is one that I've always liked.

Valencia, after my bestie who died, is another idea; honoring her by keeping her name alive, because she won't get a chance to do it herself. But, maybe that's just too weird, and could easily be misunderstood. Honestly, I'm leaning towards the idea of taking Espens name, and maybe just do a double name thing if he wants to make it a bit fancier. Jeg har tatt et valg. I've made a decision. A decision that's gonna affect me a lot. A decision that could potentially make things better, or backfire completely and make it much worse.

I've decided to change my blog design because of a comment that said my old design was a bit too much, but I'm still not sure if I made the right choice. That's why I've made a new, less disturbing design, and hopefully you guys like it. Still, I can't shake the feeling that my blog looks ten times less professional with this new design. So guys, what do you think, did I make the right choice? En fantastisk dag, med andre ord. It's almost 1 o' clock , the sun is shining and the air has that kind of freshness only a cold winter can bring.

In other words, it's a wonderful day. This blog post is probably one of the most self absorbed ones I've ever written, but.. That should be allowed too, once in a while. To look at your own selfies and think "damn, I looked good in that one". If you ask me, this thing we've been clinging to for years, where it's socially 'wrong' to think that you look good, is getting old.

As long as you're a nice person and you know that you're no better than anyone else, there's nothing wrong with giving yourself a high five once in a while and say: Just remember to compliment others just as much as you compliment yourself.

Which is true, by the way. Jeg mener, takk for at du forteller meg at jeg benytter meg av clickbait-overskrifter, men det vet jeg faktisk selv. I thought I'd survive this winter without catching anything, but it looks like mr. Looks like I'll be catching a cold instead of an egg or two this easter. Anyhow, we need to talk about clickbait. For some reason people really seem to enjoy calling bloggers out for using clickbait headlines. Honestly, I'm just wondering why.

I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. If that, in your book, makes me a 'clickbaitwhore' - then I'll tie my shoes, put on my faux fur jacket and wear my whore title as a crown.

If people were as agressive towards bullying, animal torture and poverty as they are towards 'clickbaitwhores', the world would change overnight. Think about that next time. Det er ganske mange, er det ikke? Kun et veldig sterkt lys. Kan du forestille deg hvilket enormt forbruk av vann og mat vi snakker om? Det jeg derimot sier, er at det finnes en grense. I enkelte land er det fremdeles vanlig med en hel ungeflokk, men da skyldes det hovedsakelig fattigdom.

Vi trenger regulering av bestanden, for vi er alt for mange. Du er ikke den eneste som sliter. Du er ikke den eneste. Jeg sier vi , fordi i det store og hele spiller det liten rolle hva slags blogger man er; om man er moteblogger eller mammablogger, eller reiseblogger.

Om man har blogging som jobb eller som hobby. En blogger er du dersom du har en blogg. Jeg ser det i kommentarfelt hos nettavisen jevnlig, hvor Sophie Elise pryder artikkelen det linkes til.

Kritikken hagler om alt fra leppene til puppene til sexpartnerene hennes. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Vitsen var lagt opp i dagbokform og handlet om en rosablogger som blir gravid.

Blogger-vitsen, derimot, lo jeg ikke av. Nei, jeg sammenligner ikke rasisme med blogging. Jeg husker dessverre ikke hvem, men han hadde rett, denne fyren. Klokken er halv ni onsdag den fjortende februar. For det er alltid et "hva hvis" knyttet til slike tester. Jeg blir sittende og tenke. Se litt av verden. Men hvem vet - kanskje blir det fint likevel? En liten mini-Jessica eller mini-Espen. Kanskje blir det fint likevel. Men hva om det ikke blir det? Jeg er ikke gravid. Det bor nemlig folk her.

Setninger i et kommentarfelt. Hun tok det pent, og det er jeg veldig glad for. Man kan aldri endre ting man har sagt eller gjort mot andre mennesker. Jeg forteller usensurert om mobbing, om voldtekt, om spiseforstyrrelser..

Det er de som skaper frykt og dype tanker klokken to om natten. Kanskje finnes det en annen meg der ute, i et parallelt univers, som husker alt det fine som jeg selv har glemt? I dag vil jeg ta opp et litt interessant tema med dere. Den tingen menn har mellom bena.

Dickpics, som det kalles. Kall kidden en 'octohuman' og get over it, liksom. Tilbake til disse dickpic-mennene. Hvor mye koster egentlig en billett til india i disse dager? Jeg har kommet frem til tre mulige forklaringer: Ta for eksempel headerbildet mitt. Noen ganger ser jeg ei helt normal, utseendemessig helt ok jente.

Jeg vet ikke hvilken av disse to versjonene andre mennesker ser, og det skremmer meg litt. De av oss som har mensensmerter, men ikke nok blod til at det kan kalles mensen.

Jeg hater sosiale medier. Det jeg derimot ikke liker, er hvor hverdagslig og normalt det har blitt. Og den store synderen av dem alle; online dataspill. Hvor mange ganger jeg har lest om andre jenter som er i samme situasjon. Livet var et liv, ikke bare en eksistens. Ingen World of Warcraft. Kanskje ville vi sett personlighet. Lagt merke til ansiktstrekk.

Men ingenting virkelig spennende, inspirerende eller sjokkerende. For du levde ikke - du bare eksisterte. Barn er en naturlig del av mange menneskers liv. Jeg vil dere skal vite at nei, livene deres er ikke ufullstendige eller tomme. Aldri la noen fortelle deg noe annet. Derfor har jeg heller aldri hatt et one night stand eller friends with benefits-forhold. Jeg ser virkelig ikke logikken..

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vet ikke engang om jeg burde skrive det. Krenket to tusen og atten - det har blitt en hashtag.

Slik vi leser om vikingene som plyndret og voldtok fun fact: Hvor enn vi snur oss, ser vi sex. Ansiktet til personen som hadde lagt lappen på pulten min ble blendet bort av det skarpe lyset fra lysrørene like ovenfor. Øynene mine blunket og blunket igjen. Jeg kunne se hvem det var nå. Det var Natalie som satt to pulter til høyre for meg.

Jeg elsker alt ved det. Jeg elsker rushet, adrenalinet, lyden fra salen, klappingen…jeg elsker rett og slett alt ved å stå på scenen. Jeg lette rundt i senga etter mobilen. Ja, den var fra Lukas. Å nei, bare en uke, så er jeg kanskje ikke jomfru lenger. Jeg som bare er fjorten år. Jeg har ikke lyst.

Det ekte smilet kommer aldri frem lenger og jeg kan ikke huske sist jeg virkelig lo. Utseendet mitt falmer mer og mer for hver dag, for jeg finner ikke lysten til å gjøre noe med det. Ser ikke noe poeng i det. Jeg lykkes ikke uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør. Norske jenter er nemlig dømt til å mislykkes.

Slutten på ungdomstiden, og starten på livet vårt. Jeg var ikke nervøs, bare litt redd. Stemmer overalt, de svirrer som bier inni hodet på deg. Du kan ikke komme deg vekk fra det, kan ikke rømme.

Sakte men sikkert kommer tiden, den kommer for å ta deg. De var som katter flest små og nusselige. En dag da…" Et lyn flerret opp den grå, regnfylte nattehimmelen, jeg grøsset. Barnet vil ikke helt slippe blikket på det gamle huset, da de går videre og runder hjørnet mot Nidarosdomen.

At jeg skulle redde henne. Tanken hadde ligget i bakhodet de siste årene, men nå var jeg bestemt på at jeg var modig nok. Dysterhet fylte evigheten, det var ingen glede innen rekkevidde. Det faktumet at en tykk tåke fyllte luften, gjorde ikke omestendighetene noe bedre, nei tvert imot.

Vinden var som silke og det eneste han hørte var bølgene som slo mot klippekanten og måkene som løp med vinden. Hun dunket hodet oppgitt i brystet på han, og han beklaget seg og gikk bort fra henne.

Jenten foran ham var så mørk i håret at det nesten grenset til å kunne gå under kategorien sort, men samtidig gikk det an å ane en anelse brunt i det. Øynene var minst like mørke som håret, og med en nærmere kikk kunne en se at de faktisk minnet mest om kull. Det var istapper hengende ned fra takene, som dryppet. Det var sol, og fin temperatur. Jeg gikk som vanlig fra butikken, etter skolen, og var på tur hjem. Jeg tenker på et stort, rødt skolebygg, mange forskjellige kulturer, blokkleiligheter og den gule Rimibutikken, som forresten ikke er gul lenger.

Jeg var fem år da vi flyttet til Lørenskog, og vi har bodd der siden. For å være nøyaktig så har jeg bodd der seks år nå. Det var bare et par måneder før sommerferien at jeg fikk nyheten. Vekk fra alt jeg kjente og alle jeg kjente. Til Aurskog, bondelandet delux. Jeg hadde ikke en gang hørt om stedet. Det hun gjorde fikk en konsekvens. Skrikingen til foreldrene er ikke utholdelig lengre. Den desperate kranglingen, hele tiden.

Sakte åpner munnen hennes seg og et lite hyl unslipper. Jeg kan ha glemt det med vilje i går. Noe sier meg at jeg må komme hit hver dag. Jeg blir trekt mot butikken på en uforklarlig måte. Manglet inne i meg. Skulle tro det var en stor del av meg som hadde blitt revet ut av kroppen min. Det føltes så tomt med den ilende smerte av en del som ikke var der lenger. Det var som om jeg kom til en ny verden, jeg var helt lykkelig nå. Alt var søtt, sansecellene mine smakte søtt.

Det er nett som den ropar på meg. Målinga er i ferd med å flasse av. Taket dett ned og veggane kollapsar. Hent en kopp te til meg! Jeg kunne godt høre moren min rope fra 2. Jeg lå under dyna i senga si, på rommet, i 3. Det var til sammen 4. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å komme med en kopp te til mamma. Jeg visste hva som ville skje hvis hun ikke gjorde det.

Da hørte jeg noen komme gående. Jeg kunne ikke se hvem det var, men jeg hørte at de snakket lavmælt sammen. Plutselig ble navnet mitt nevnt, og videre hørte jeg at de sa: Skal vi si det til han?

Noen burde fortelle han det.? Snøen hadde ikke vist seg enda, men det skulle den snart. Den tredje dagen i desember kjente hun at døden var nær, hun hadde ikke vært oppe av sengen denne dagen. Smertene hadde hun aldri kjent sånn før, de var helt ubeskrivelige. Jeg rett og slett hater dem. Jeg hater måten de roper opp navnet mitt på når jeg har sittet lenge og ventet på det lille venterommet som lukter like ille som tannlegen selv, og jeg hater måten de stikker spisse metallredskaper inn i kjeften på meg.

Marie satt og venta og venta på at skuleklokka skulle ringe ut. Der ringte det og juleferien var i gang. Det var nittende desember og bare fem dager igjen til jul. Ho hadde svarte striper nedover kinna, og det lange, brune håret hennar var enda meir bustete enn det hadde vert tidlegare på dagen. Veggene i rommet er bare, med kun et bilde av en savnet farfar på veggen over sengen i hjørnet og en leselampe under bildet igjen. Rommet er nyoppusset, og det pleide ofte være besøk i dette rommet.

Høyt, høyt på himmelen, like over de underlige kreasjonene vi mennesker liker å kalle skyer. Holdt seg unna disse merkelige metallfuglene, de som visstnok ble kalt fly. Inget menneske hadde noensinne sett den. Den var flink til dette, å gjemme seg.

For hvert åndedrag jeg tar mister jeg mer og mer av meg selv. Jeg kjenner klumpen i brystkassen min vokse seg større og større. Føler meg hjelpelaus og forvirra.

Mamma kan ikkje hjelpe, pappa kan ikkje hjelpe, ingen kan hjelpe meg. Eg må ta eit val, aleine. Eg stryk lett over magen min. Tenk at eg har noko levande inni der — eit foster. Og det var det siste han hørte henne si. Det siste som hun sa som kunne oppfattes som ordentlige ord eller en setning.

Det siste som var rettet mot ham. Uoppnåelig og eventyrlig - men fremdeles så obskur og ukjent. Måten hun beveget seg på, snakket på og fremstilte seg selv på lyste snill jente og heder og ære så langt øyet kunne se. Alle ville bli kjent med henne, men ingen fikk det til. Umulig å komme inn på - umulig å forstå. Jeg hater å sitte i den lille båsen min. Jeg føler meg så innestengt, så fanget. Når jeg kommer till leiligheten er det ikke særlig mye bedre. Det er faktisk nesten like ille.

Så nære ved å rope høyt. Hvordan kunne både jeg og mamma overse at noe var så veldig galt? At noe var langt fra slik det skulle.

Hvorfor sa han ikke noe? Hvorfor snakket han ikke med meg? Det snør, og rundt ham prøver alle å få gjort det siste innkjøpet før den store kvelden. Det er kaldt og Liam har verken lue eller votter, men han kan ikke gå hjem. Han har ikke noe hjem, ikke nå lenger.

Eg har jo auga mine lukka, så dukkar du opp som han eg elska overalt på jord. Du dukkar opp inne i hovudet mitt uansett kva eg gjer i denne verda som liksom skal vere så bra. Har tenkt sånn på deg etter sist eg såg deg liggje der på sjukehuset. Vi setter oss ned i senga, så nærme hverandre vi kommer. Det er stille, dødens stille, vi sitter i våres egne tanker begge to.. Klokka var rundt ett på føremiddagen, kanskje to. Konsentrert studera eg stearinlyset som stod på salongbordet.

Det fekk meg til å tenkje på mor. Den ser ut til å være preget av en påtrengende høst; en bjørk mister bladene sine, og den har tydeligvis mest lyst til å dø. Hun mumler for seg selv. Men den skal bare sove litt, det vet hun. Såpass fikk hun med seg i naturfagtimen tidligere i dag.

Mobilen vibrerer, og gir unødvendig mye lys fra seg i forhold til lysforholdene ute. Bladene hadde for lengst falt av, og lå nå klistret til bakken. Jeg satt i senga med dynen godt trukket opp i halsen, men allikevel kjente jeg hårene på armene reise seg, på grunn av den kalde trekken fra vinduet.

Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre, men en ting var sikkert — det måtte bli slutt med Morten. Han leste morskapen i blikket deres, men han delte den ikke. De hadde store hender som var blitt harde og ru etter tunge økter ute under den åpne himmelen. Han så det ikke gjennom klærne deres, men han visste at armene deres var senete og sterke. Selv hadde ikke Iver slike hender og armene hans var kanskje sterke, men ikke på langt nær til å sammenligne med deres.

Ikke vær så innmari feig! De stirret på meg med sinte øyne. Knut var helt rød i ansiktet. Nesten like rød som salgsplakaten bak ham. Jeg måtte kjempe imot trangen til bare å løpe fra dem. Men, jeg visste at de ville ta meg igjen før jeg kunne blunke og da ville resultatet bli langt verre. Hvorfor må de alltid plage han? Han løper opp trappetrinn etter trappetrinn. Plutselig får han øye på et blått lys fra kottet innerst i gangen.

Ordene hans traff henne som en vind, lekte med håret hennes, gjorde henne blussende rød i kinnene. Hun merket at tårene presset på, akkurat som når han sa navnet hennes. Det er ikke deres problem! Jeg vil heller ut å reise og se verden. Det eneste jeg tenkte på, var at jeg heller vil dø enn å forlate henne. De var alene og ingen kunne redde dem.

Tårene rant nedover ansiktet og ned på den gjørmete bakken. Hun klemte seg inntil han. Livet yrer rundt meg, men jeg vil stenge det ute. Tankene samles til en boble innerst inne i meg. De må holdes inne. Ikke la meg stoppe av noe. Lyset fra båten var det eneste lyset som var synlig. Naturen var i dårlig humør den natten, regnet silte og vinden ulte. Har stengt meg inne på badet. Kjenner angsten kommer over meg.

Vil ikke at han skal høre hvor svak jeg er. Når du har gått akkurat så lagt at du ikke orker å gå et skritt lenger, så har du gått akkurat halvveis av det du klarer. Det er jo vel og bra, tenkte jeg første gang jeg hørte dette ordspråket. Men nå går jeg her da. Jeg vet ikke hvor lenge og hvor langt jeg har gått.

Vi hadde akkurat kjøpt oss en stor pepperkakeboks som vi skulle kose oss med til en film. Vi sluttet ekstra tidlig i dag, for det var siste skoledag før juleferien. Endelig, ingen lekser, ingen som maste, og nå var det fri! Hvordan kunne noe så søtt, være så ondskapsfullt! Sola hadde nettopp stått opp og hun pleide å hjelpe til med å sette frem varene i de faste bodene.

Hun hoppet nedover torget som om hun ikke hadde noen bekymringer og så etter noen å hjelpe. Han var kanskje ikke en helt i noen andre sine øyne enn hans egne, men siden han var nærsynt så så han ikke slike bagateller. Alt ein kunne høyre var gjenlyden av stønna frå eit gammalt tomt hus. Vi såg kvarandre inn i auga. Eg trur du kunne høyre at hjarte mitt pumpa blodet inn i kroppen i eit tempo utan like. Badet i kritthvitt flomlys. Et sted det kunne regnet roseblader. Slike dager, med milevis av vindløs vinternatt.

Hemmelige stunder, skjult i mørkets intimitet. Ut av stillheten, forsiktige ord. Ikke stopp, ikke for alt i verden. Markus senker blikket og tier. Han har klart å søle melk over hele bordet igjen, slik som alle de andre morgenene han har måttet spise frokost med faren.

Det nytter ikke å si noe, det vet han. Jeg var, er og vil forbli naiv. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan kunne hun være så falsk? Spørsmålene var uendelige, men jeg hadde ingen svar. Skulle han gjøre det eller skulle han bare la det være?

Hele kroppen kjentes som en stor bombe full av følelser som bare tikket fortere for hvert sekund. Det måtte ut, men det var for risikabelt å fortelle ennå. Det er det mye av mitt liv har bestått av, og det ble ikke bedre første gang jeg stakk fingeren i halsen.

Mørket symboliserer det usikre, følelsen av at du ikke vet hva som kommer. Når det er mørkt nok, kan du plutselig bli overassket av en person som står rett foran deg, som du ikke legger merke til før du går rett på ham.

Likevel synes jeg mørket er betryggende. Når alternativet er værre. Hun var syv år og moren stod og pyntet seg. Hun var den vakreste personen i hele verden. Men etter første time banket det på døren og det kom inn en ny elev. Ikke hadde han voks i håret. Med de runde brillene lignet han på Harry Potter. Jeg er lei av å alltid måtte finne på unnskyldninger for ikke å bli med i svømmehallen. De svarte skyene over ham så truende ut, men det regnet ikke for øyeblikket.

Den eneste personen på holdeplassen bortsett fra ham var en middelaldrende mann som rullet en Tiedemann på benken. Han hadde nettopp kommet fra kjemitimen, som var hans favorittfag, på andreplass etter gym.

De hadde repetert aldehyder, som var fjorårets pensum. Ingen er som meg på denne skolen, det så jeg med en gang jeg kom i denne fordømte klassen. Jeg visste det kom til å bli jævlig å være ny i en 9. E-posten som skulle forandre livet mitt. Hun satte seg ned med kjøkken boret hvor det lå tre store gresskar som skulle uthules til i kveld. Hun stod på badet og gjorde seg klar. I dag var den store dagen.

Hele livet hennes skulle forandres i dag. I løpet av en time faktisk. Tenk om det ikke gikk slik som det skulle, slik som hun ville. Anne ville ikke tenke den tanken. Alt skulle gå som det skulle og sånn hun ville. Det spurte han meg så ofte om. Jeg svarte alltid det samme…. Jeg viste aldri hvorfor han spurte meg det samme spørsmålet, om igjen og om igjen. Men det var før, det. Før jeg kom hjem ifra skolen den ene fredagen tidlig i desember.

Og før jeg så hvilken mann han var, på innsiden. Vi må dra, elles kommer du forsent! Hun gikk ned trappen fra andre etasje, ut i den mokkafargede gangen og tråkket på seg et par svarte sko. Hun stoppet foran speilet og tittet på seg selv en siste gang før de dro. Det dugget på vinduene.

Øyelokkene føltes tunge og synet redusert. Jeg tok på meg den stramme shortsen og de hvite tennissokkene. Jeg så landskapet som jeg kjente så godt forsvinne, og jeg tenkte på at dette antakelig var den siste gangen jeg så alt dette.

Det lange, mørke håret mitt var flisete og stygt, og øynene kalde og tomme. Hvorfor skulle det hende akkurat nå? Rim har allerede lagt seg rundt omkring på bakken, og gir parken et glassaktig utseende. Legger du merke til hvordan jeg i all hemmelighet kikker bort på deg? Studerer hvordan leppene dine er formet og hvordan det alvorlige uttrykket i ansiktet ditt fremtrer, i all stillhet. Det er som om vi, i dette øyeblikk, er fanget sammen i en luftboble. Tiden er endeløs, og det er du som styrer den.

Det skulle komme ei ny jente i klassen, vi hadde fått med oss at hun hette Cecilie. Da læreren vår kom inn med henne, hun var alt annet enn forventet. Hun var nokså tynn, men ikke ekkelt tynn, hun hadde en haug med sminke på og bleiket hår, hun var den bimboen! Det var mørkt og døren smalt igjen bak henne. Så tok hun noen skritt ut på det, for å få gresset til beføle de barbente bena hennes. Smiler med heile seg. Ho ser på meg med glade auga. Eg ser leppene hennar bevege seg.

Men eg høyrer ingenting. Dager, uker, år, og først nå tar jeg opp kontakten igjen. Hvorfor, spør du kanskje. Det vil du skjønne etter hvert. Står det ei jente i fjøra. Ho har berre på seg ein tynn nattkjole. Hun var bare 5 år da. De andre jentene hadde vært utrolig slemme mot henne.

Hver gang jeg ser ut vinduet stikker det så hardt i hjertet mitt, jeg klarer det ikke! Du tar rolige trekk av røyken din, tilbyr meg entusiastisk å delta, som jeg avviser ved et lite rist på hodet. Smånervøs smiler du og stryker meg på kinnet. Hun hadde fortalt ham alt sammen, hun hadde sagt ordene høyt Avslappet, legger ifra deg jakken og smiler.

Norsk knull fat porno -

Legger du merke til hvordan jeg i all hemmelighet kikker bort på deg? Hei Det er forståelig at du synes det er rart og escorte fredrikstad realecort å tenke på hva foreldrene dine gjør sammen. Det er ikke mye igjen av jobben hennes, men det som er igjen, er det viktigste. De skjønte ingen ting, alt var så ekstremt klissete og ganske utrolig seigt. I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. Ingen asymmetri i ansikt eller kroppsholdning.

That they should sit back and let people treat them like shit, because they deserve it? If you woke up tomorrow with 14k followers on facebook, would you honestly think that you deserve to be mocked by random people, having people make up rumors about you, getting death threats, having your entire self esteem picked apart, your very will to live torn to pieces?

In some cases that might be true. But does that mean it's okay to pick on them, simply because they have a certain hobby or want something different for themselves than what's considered normal? Even if they want attention - so what? Does that make it okay to ruin them? It's easy to tell people to just quit. Don't go on reality tv. Stop dressing a certain way. Still, if your son came home one day and said there were a few guys on his soccer team being mean to him, would your advice be for him to stop playing soccer?

Or if your daughter came home and said there were a few girls in her dancing crew that made fun of her, would you advice her to quit dancing lessons?

Or would you fight for your childrens right to have hobbies, and go to the actual source of the problem and tell the bullies that their behavior needs to change?

Is this what we do these days - make people stop being who they are, so others won't bully them? We already live in a society where girls are taught "not to get raped" instead of teaching boys not to rape.

It's time to wake the fuck up! Wake up when it's bed time. Go back to sleep. Juridisk abort, kaller vi det. Det er dette som skiller meg fra en feminist. Takk fortiden kvinner, som kjempet for likestilling. Today's international women's day, and many - especially bloggers - feel the pressure to say some wise words.

I have no interest in starting a big fight about feminism and equality. I don't consider myself a feminist, and I think you should actually stand by your own words.

Yes, it's easy standing there yelling that you want equality - but what is that, exactly? Equality is paying a woman just the same amount of money as you'd pay a man for the same job.

Equality is a womans right to wear short skirts and revealing tops on a hot summer day, just like a man wears shorts shorts and no t-shirt, without being told he's "asking for it". That's equality, and I do support that. Just like the feminists do. But equality is also a man's right to leave a pregnant girl to herself. The way our world currently is, this is where women have all the power.

A girl can go out, get drunk, get in bed with some guy, and if she ends up pregnant, she can legally force him to do a DNA test and then pay child support for the next eighteen years of his life. Equality would turn this around.

Equality would mean that the guy could decide for himself if he wants to do a DNA test, pay child support or even let the kid know his name.

It's the male version of an abortion. Equality would also mean that if a woman raises a hand against her man and smacks him, it's considered an abusive relationship - just like when a man raises his hand against a woman and smacks her.

I am all for equality, but are you? Do you support a man's right to 'abortion', and abusive relationships where the woman herself is the abusive one, being taken more seriously?

Do you support a man's right to have you kicked out of a night club if you walk up to him and start making out with him, like we so many times have had them kicked out for smacking our ass or grabbing us by the boobs or just talking to us in an inappropriate way? These are the things that makes me different from a feminist. I support equality for all that it is, not just the parts of it that benefits me as a woman.

I support the part of it that might some day come back and bite me in the ass, as well. If you only stand by the parts you can benefit from, then you're not fighting for equality, you're fighting for a world dominated by females. Can't we all put our fists down and celebrate woman's day with a smile and some gratitude?

Thank you, women of our past, for fighting for our right to vote and go to school. Thank you, women of our past, for fighting for our right to work and talk about sex. Thank you, women of our past, for fighting for actual equality. And please forgive these modern "victims" for pissing on everything that you did, by calling it "equality" when what they're fighting for is obviously the opposite. Jeg heter jo, som mange av dere vet, Walderhaug.

Dette er - etter min mening, i alle fall - et veldig fint navn. Skal vi ta hans navn, mitt navn, et slektsnavn, finne et helt nytt navn..? Det er tross alt dem jeg har vokst opp med, og selv om vi ikke deler DNA, regner jeg dem som en del av min familie. Et annet alternativ er navnet til min biologiske mor; et veldig typisk, normalt, norskt navn som hele slekten hennes deler, i likhet med store deler av Norges generelle befolkning.

Disse er jeg veldig glad i, og spesielt Sabo har jeg alltid likt godt. Det skiller seg ut. Espen and I have been engaged for fifteen months now, and even though we haven't even started planning our wedding yet, it will happen eventually. When another blogger, Stina, recently had a blog post about what her name would be when she gets married, I started thinking about my own.

As many of you already know, my current name is Walderhaug. This is - in my opinion - a very nice name. Still, I've never felt like my identity is attached to it in any way, so changing it won't be an issue when the time comes. Espen once told me that he finds his own name kind of boring, which raises the question: Should I take his name?

Should he take mine? Should we adopt a family name, or just make up a new one..? Taking my foster parents' name is an option. Even though we're not related by DNA, I grew up with these folks and consider them family. But still, I'm not sure if they'd all be okay with it. Another option would be my biological mothers' name; a very common Norwegian name that her entire lineage share, along with a bunch of random Norwegian citizens.

Especially Sabo is one that I've always liked. Valencia, after my bestie who died, is another idea; honoring her by keeping her name alive, because she won't get a chance to do it herself. But, maybe that's just too weird, and could easily be misunderstood. Honestly, I'm leaning towards the idea of taking Espens name, and maybe just do a double name thing if he wants to make it a bit fancier.

Jeg har tatt et valg. I've made a decision. A decision that's gonna affect me a lot. A decision that could potentially make things better, or backfire completely and make it much worse. I've decided to change my blog design because of a comment that said my old design was a bit too much, but I'm still not sure if I made the right choice.

That's why I've made a new, less disturbing design, and hopefully you guys like it. Still, I can't shake the feeling that my blog looks ten times less professional with this new design.

So guys, what do you think, did I make the right choice? En fantastisk dag, med andre ord. It's almost 1 o' clock , the sun is shining and the air has that kind of freshness only a cold winter can bring. In other words, it's a wonderful day. This blog post is probably one of the most self absorbed ones I've ever written, but.. That should be allowed too, once in a while.

To look at your own selfies and think "damn, I looked good in that one". If you ask me, this thing we've been clinging to for years, where it's socially 'wrong' to think that you look good, is getting old.

As long as you're a nice person and you know that you're no better than anyone else, there's nothing wrong with giving yourself a high five once in a while and say: Just remember to compliment others just as much as you compliment yourself.

Which is true, by the way. Jeg mener, takk for at du forteller meg at jeg benytter meg av clickbait-overskrifter, men det vet jeg faktisk selv. I thought I'd survive this winter without catching anything, but it looks like mr. Looks like I'll be catching a cold instead of an egg or two this easter.

Anyhow, we need to talk about clickbait. For some reason people really seem to enjoy calling bloggers out for using clickbait headlines. Honestly, I'm just wondering why. I mean, thank you for letting me know that I'm using clickbait, but, I kinda already knew it before you told me. If that, in your book, makes me a 'clickbaitwhore' - then I'll tie my shoes, put on my faux fur jacket and wear my whore title as a crown.

If people were as agressive towards bullying, animal torture and poverty as they are towards 'clickbaitwhores', the world would change overnight. Think about that next time. Det er ganske mange, er det ikke? Kun et veldig sterkt lys. Kan du forestille deg hvilket enormt forbruk av vann og mat vi snakker om?

Det jeg derimot sier, er at det finnes en grense. I enkelte land er det fremdeles vanlig med en hel ungeflokk, men da skyldes det hovedsakelig fattigdom. Vi trenger regulering av bestanden, for vi er alt for mange. Du er ikke den eneste som sliter. Du er ikke den eneste. Jeg sier vi , fordi i det store og hele spiller det liten rolle hva slags blogger man er; om man er moteblogger eller mammablogger, eller reiseblogger. Om man har blogging som jobb eller som hobby.

En blogger er du dersom du har en blogg. Jeg ser det i kommentarfelt hos nettavisen jevnlig, hvor Sophie Elise pryder artikkelen det linkes til. Kritikken hagler om alt fra leppene til puppene til sexpartnerene hennes. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Vitsen var lagt opp i dagbokform og handlet om en rosablogger som blir gravid.

Blogger-vitsen, derimot, lo jeg ikke av. Nei, jeg sammenligner ikke rasisme med blogging. Jeg husker dessverre ikke hvem, men han hadde rett, denne fyren.

Klokken er halv ni onsdag den fjortende februar. For det er alltid et "hva hvis" knyttet til slike tester. Jeg blir sittende og tenke. Se litt av verden. Men hvem vet - kanskje blir det fint likevel? En liten mini-Jessica eller mini-Espen. Det er en måte å komme i mål på skjønner du , bare du slutter å tro at verden er som en tysk pornofilm. Ha tid til å skravle på tlf et par ganger i uken, send noen søte meldinger i noen uker før du foreslår et møte. Ikke se på andre damer når dere møtes og ikke tro at damer blir våte i trusa av fortellinger om alle damene du har møtt og hvor deilig sex du hadde med dem.

Si noe søtt lyv om du må oppfør deg som en gentelman og du er garantert en villig dame. Skjønner dere ikke at vi vil ha oppmerksomhet, vi vil føle oss spesielle. Vi fortjener å bli behandlet som prinsesser og som nevnt må du være villig til å ofre litt for å få oss til sengs..

Sånn er det bare ;O. Hopp over innlogging - Til hovedinnhold - Topp. Hopp over seksjon - Til hovedinnhold - Topp. Hjem Blogg Forum Frodige butikker Regler. Hvor dum er du egentlig? Er det ikke slik det fungerer? For ja dere er da ikke alltid verdens mest dydige og "beste" skapninger dere heller.

Poenget mitt var bare.. Idiotene er fremdeles idioter. De som tror at fine ord fungerer uten substans bak dem, de kommer heller ikke langt. Du skrev det jeg skrev Freyja, dvs jeg skrev det du skrev.. Det er ikke noen god taktikk! Jeg synes saken har flere sider jeg. Om jeg er ute etter en quicky selv.. Kun spennende fysisk, sikker sex, ikke noe mer! Vel, ikke alle dyr er like kompliserte da.. Var jeg litt krass her i varmen?

Du må fylle inn både navn og tekst for å sende inn skjemaet. Hører ikke dem har det men hører at jeg har det. Mine foreldre skilte seg just i sommer. Pappa har flyttet ut for to mnd. Men nå er det eneste jeg ønsker er å høre dem være glad i hverandre. Da jeg var 3 år så gikk jeg inn på rommet til mamma og pappa midt på natta fordi jeg ikke fikk sove.

Jeg var på stemoren min sitt rom stemoren og faren min deler ikke rom men uansett jeg så i en skuf der var det to fake peniser. Jeg husker mamma og kjeresten hennes hadde sex, jeg ser mye på porno og sånt men å høre morra mi bli pult i rassen var bare rart og jeg fikk ikke sove. Er det normalt å få en bj etter anal? Wow har du hatt!? Er tolv jeg og men jøss. Mitt skifter farge fler ganger om dagen.

Lagde et malerikunstverk av det engang. Mamma tror jeg har malt med maling. Det hun ikke vet er at det er cum hun har hengt opp på veggen nede. Åå Shahah jeg ler ræva av meg. Cumboy, u made my day. Fint med en artikkel om dette! Mitt beste tips er å ta på seg hodetelefoner å høre på musikk.

Lukke vinduet og døra til rommet. Eg høyrer ofte at foreldra mine puler så eg bare tar fram mobilen min og setter på "The safty dance" og bare venter på at dei skal gje seg. Du komer nok til og knulle sjølv en dag og då komer du nok til og stønne sjølv då føles det ikkje så rart lenger!

Håper jeg aldri får høre det fram til jeg selv skal xD. Helt enig jeg har også hørt d. Lol tror jeg aldri aldri har hørt de hatt sex. Sist gang må vel ha vært for flere år siden. Jeg har sett Sex meldingene til mamma og pappa og har hørt dem. Første gang jeg hørte dem gikk jeg I 1. Hei jente 12 år. Takk for at du skriver til Ung. Jeg skjønner at du synes det er litt vanskelig. Det er en gang slik at voksne har sex, og jeg te Hei jente 14 år.

Takk for at du skrev til ung. Det er vanlig at foreldre på 50 år og til og med mye eldre har Hei Det er vanskelig å svare helt sikkert på hva lyden du hører er.

Men når mamma er bild så er det neppe noe å bekymre seg over. Hei Det er forståelig at du synes det er rart og ubehagelig å tenke på hva foreldrene dine gjør sammen.

norsk knull fat porno

0 comments

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *